Om 17 dager er vi hjemme

Og vi ser at jula naermer seg, for her blomstrer julestjernene langs hele veien til skolen. Vi er snart ferdige med julekalenderne til hverandre og noen av vertshusene har hatt juletreet oppe i to uker allerede (heldigvis for oss har vaar vertsmor en 1.desember-regel). Paa mandag begynner eksamenene (tre av slaget) og kollokvier forekommer oftere og oftere.

Slik er status 27. november!
Straks tilbake med bilder fra vaare siste eventyr, som jeg allerede kan roepe at har noe med huler i fjellene aa gjoere. Foelg med, foelg med!

Yeehaaaaaaa!!!

Droem om ridetur blant kaktusa og fjell = oppfylt!

Helga fikk gleden av aa ri paa Simon, og Ingrid fauk rundt paa ein Svidd Tortilla (hesten het El Tostado).

"jeg rider over prærien med ryggen full av bly / venstrearma skøyt de av og jeg kjenner jeg må spy / men jeg kan ikke spy på hesten min - den er min beste venn / den elsker meg - hei hei hei! ...stakkar trigger - tre sko har falt av og den fjerde er nedslitt - fælt å være hest og løpe barbeint over kaktusen."
- Knudsen og Ludvigsen

Hest e best, ingen protest!
Den som sei imot e en idiot!
Ska vi fortael dae resten?
Rompa te presten!

La Ciudad de Mexico

Vi har vaert i verdens stoerste by (i utstrekning) i helga. Den e og verdens hoeyeste hovedstad (2240 moh) og verdens mest forurensa by. Dessuten synk den ein meter hvert femte aar fordi azteceran bygd den midt uti ein innsjoe. Fascinating!














Vi hylla aztecerans solgud ved aa klatter oppaa solpyramiden i den gamle byen demmes Teotihuacan. Det e den nest stoerste pyrmiden etter Keops-kar'n i Egypt. Den va 65 meter hoey og vi foelt oss andpusten og andektig da vi kom paa toppen.



Minst like stort va det aa vaarra paa Casa Azul, huset te Frida Kahlo og Diego Rivera, Mexicos mest kjente kunstnerpar. Vi fikk sjaa mang bilda av begge to, det kreativt utforma huset demmes, gipsen som Frida brukt etter den faele bussulykka da hu va 19, senga der hu doedd og den vakre hagen med egen liten pyramide.

Enden paa det museumsbeseket vart noget hysterisk da naan av oss syntes vi saag et kjent fjes utafor museet: Gael Garcia Bernal!!! Vi foelt oss litt usikker, men all dresskledde mannan og politiet med skuddsikre veste OG det faktum at han dreiv og spilt inn film i nabolaget gjord oss ganske sikker likevel. For daakk som ikke har sjett "Motorsykkeldagboekene" eller "Og mora di ogsaa", her e'n:



Men kjendisopplevelsan stoppa itj der! Da vi villa paa teater om kvelden og sjekka nettet for alternativ, fant vi forestillinga "Festen", basert paa den danske filmen med samme navn. Det va jo kult nok i sae sjoel, men kular vart det da hovedrollen vart bekledd av motspillern te Gael i "Og mora di ogsaa": Diego Luna!!! Oi, det va bra teater! Oi, han e baade flink og fin, han! Og i "Dirty Dancing 2" dance'n dirty og. Naeh, ka itj han kain! Vi like'n.

Museo de las Momias

"Detente pasajero

... Ayer en el mundo como tú viví

Mañana en la tumba como yo estarás...

...Como te ves me vi, como me ves te verás."

("Vik tilbake, paserende.
I gaar i verden som du levde jeg
I morgen i graven, som meg, er du...
Som du ser meg naa, skal du snart se deg selv...")

Etter denne hyggelige velkomsthilsenen visste vi ikke helt hva som ventet oss. Men det fant vi fort ut: dauing paa dauing paa dauing paa dauing... Gamle mumier, unge mumier, gravide mumier, fostermumier, babymumier... Jorda her er nemlig saa full av salt og kalsium at kroppene bli mumier etter bare 5-6 aar. Saa naar noen ikke har raad til aa betale grava til slektningene, blir de museumsstoff! De er altsaa ikke gamle den gjengen som ligger der.. Kan hende var de oppe og gikk ved milleniumsskiftet:)

De skryter av aa ha VERDENS MINSTE MUMIE paa dette museet. Men da vi kom til hans monter sto det: "Estoy en viaje. Vuelvo pronto" ("Jeg er paa reise. Kommer snart tilbake")

Hvem vet.. Kanskje er han paa reise til et soverom naert DEG!?!?! Her er han!

Oh, Mexico

I morges da vi satt og gjorde ingenting, ringte telefonen. Det var vertsmor Olivia som inviterte paa konsert. Kom til Hostelet og moet meg med en gang! sa hun. Ok, sa vi. Hva slags konsert er det? -Creo que es Mozart (tror det er Mozart), sa hun. Ok, sa vi. Da vi kom til hostelet, hadde hun allrede dratt. Ok, sa vi. Dama paa Hostelet sa vi skulle ta taxi til konsertstedet, og ga oss navnet paa en lapp. Drosjesjaafoeren hadde aldri hoert om stedet. Han fikk forklaring av hostel-dama. Ok, sa han. Da vi hadde kjoert rundt-om-kring-fallera i ca 20 min og allerede var alt for seine til konserten, kom bilen til ei blindgate. Bilen rygget inn i et hjoerne og sa: Her er det! Foerti pesos! Ok, sa vi. Vi betalte, og bilen kjoerte med en gang. Vi saa oss rundt. Der var det ingenting. Et slags advokatkontor i et hjoerne, men definitivt ingenting som hoertes ut som Mozart. Eller noe annet for den del.

Maldicion. Vi var blitt lurt.

Festen

I mexico er det saann at i stedet for blokkfloeyte paa barneskolen, faar ungene enten ei skarptromme eller en trompet aa bryne seg paa (dette er en slutning vi har trekt helt og holdent paa egne erfaringer, og ikke noe vi veit at er sant). I natt ble denne tesen ytterligere bekreftet. Da vi kom hjem fra hestemarked i Leon (det er en annen historie) i gaar kveld rundt midnatt, var hele San Juan de Dios pynta med girlander, og oeverst, ikke langt fra huset vaart, var det bygd opp en skikkelig festivalscene.
"Saa hyggelig", tenkte vi, og dro hjem og la oss.

Og hyggelig hadde de det. Hele natta har vaert ene eneste stor korpskonsert, og i tillegg til sure trompeter og vill hamring paa skarptrommer, fikk vi vaere vitner til en storslagen fyrverkerioppvisning saann i femtida i morgest. Og etterpaa fikk vi en ny marsj av skolekorpset. Om lydnivaaet kan jeg si at vindusrutene skalv.

Hvordan slutter eventyret? Det vet vi ennaa ikke. Akkurat naa er det floeyte og vi-hamrer-loes-paa-det-som-er-i-naerheten-konsert.

Viva Mexico!

Dia de muertos

De doedes dag. Vi reiste med buss til Patzcuaro i Michoacan stat. Byen var full av skjeletter: kokkeskjeletter, rike skjeletter, havfrueskjeletter, musikerskjeletter, sukkerskjeletter. De er glad i skjeletter i Mexico:
"Death is not always solemn, in Mexico people play with it, "...we invite to the bony, so she can be our scoff with verses to satirize everything and everybody".
Flere steder i byen saa vi graver med bilder av de doede, maaltid satt fram til dem, glass med vin, oelflasker, blomsteroppsatser. Vi tok baat til oeya Janitzio. Der satt det menn og spilte gitar og sang for de doede paa kirkegaarden. Ved midnatt rodde flere baater med fakler ut paa innsjoen i formasjon og gjorde fine ting med fiskenettene sine. Og da vi kom hjem til Casa de Olivia tidlig paa morgenkvisten, sto det et lys og brant paa kjoekkenbenken. Ved siden av sto et bilde av faren i huset som doede for fire aar sden. Han hadde faatt en stor blomsterbukett og en pakke sigaretter aa kose seg med.