Oh, Mexico

I morges da vi satt og gjorde ingenting, ringte telefonen. Det var vertsmor Olivia som inviterte paa konsert. Kom til Hostelet og moet meg med en gang! sa hun. Ok, sa vi. Hva slags konsert er det? -Creo que es Mozart (tror det er Mozart), sa hun. Ok, sa vi. Da vi kom til hostelet, hadde hun allrede dratt. Ok, sa vi. Dama paa Hostelet sa vi skulle ta taxi til konsertstedet, og ga oss navnet paa en lapp. Drosjesjaafoeren hadde aldri hoert om stedet. Han fikk forklaring av hostel-dama. Ok, sa han. Da vi hadde kjoert rundt-om-kring-fallera i ca 20 min og allerede var alt for seine til konserten, kom bilen til ei blindgate. Bilen rygget inn i et hjoerne og sa: Her er det! Foerti pesos! Ok, sa vi. Vi betalte, og bilen kjoerte med en gang. Vi saa oss rundt. Der var det ingenting. Et slags advokatkontor i et hjoerne, men definitivt ingenting som hoertes ut som Mozart. Eller noe annet for den del.

Maldicion. Vi var blitt lurt.